I dag er det ett år siden jeg så deg siste gang. Ett år siden jeg måtte ta den forferdelige telefonen for å bestille time. Ett år siden vi hentet deg hjemme og du ante fred og ingen fare og var glad og lykkelig som vanlig. Ett år siden du gikk de siste stegene inn på kontoret. Ett år siden de to siste sprøytene…
Jeg savner deg så det gjør fysisk vondt i hjertet, kroppen og sjela hver eneste dag. Det verker i meg over tanken på at jeg aldri får kjenne labbene dine på skuldrene mine mer, aldri får en gledesspredende nuss når jeg ber om det, aldri skal kjenne deg skjelvende som et aspeløv når det tordner, aldri skal kjenne varmen fra deg inntil meg i senga på natta. Til og med å måtte stoppe deg fra å fly på TV’n savner jeg.
Du var det viktigste i livet mitt i nesten 11 år, livet mitt dreide seg om å ta vare på deg, og vi hadde det bra sammen. Til tross for at vi var så forskjellige, at du ville gjøre mest mulig på kortest mulig tid og jeg helst ikke ville gjøre noe i det hele tatt, fikk vi det til å fungere, og jeg vet at du var like glad i meg som jeg var og er i deg. Det viste du av hele ditt hjerte hver eneste gang du fikk mulighet.
Tusen takk for at jeg fikk lov til å være mamma’n din, jeg elsker og savner deg!
Sov godt gutten min, jeg vet du er der oppe sammen med Santo og pappa’n min. En dag sees vi igjen!
