I 1994 fikk jeg min første hund. Jeg hadde null peil på hund på forhånd, bortsett fra at jeg hadde ønsket meg en langhåret Schäfer i mange år, men det ble en blandingshund, Finsk Spets og Grå Elghund:
Han fikk navnet Santo, og var en vakker liten bylt som var glad i pinnene sine 🙂 Kose var han også veldig glad i, men bare når han faktisk ville selv. Ville han ikke, gikk han sin vei, så han var grei på den måten. Nesten litt som en katt.
Alle bildene i dette innlegget er scannet, derfor dårlig kvalitet, men bildet over her av han og meg er bare helt nydelig, og jeg har det forstørret på veggen i gangen.
Santo ble med årene en skikkelig sjarmør, som dere kan se av det neste bildet, hvor han har pyntet seg i anledning “mormor”s bursdag 🙂
Det mest slitsomme trekket ved Santo (utrolig slitsomme!), var at han var glad i sin egen stemme. Både Finsk Spets og Elghund bruker bjeffing aktivt i jakten, og selv om Santo aldri fikk jaktet, mistet han ikke stemmen av den grunn. Flere naboer både der vi bodde og på hytta sa i flere år etter at han ble avlivet at de husket bjeffingen hans med gru, den skar gjennom marg og bein.
Men var det snakk om godbiter, kunne han fint lære seg noen triks, og “sitte bamse” var en av de:
Han var uten tvil en vakker hund med en utrolig sterk psyke, og jeg hadde ikke kunnskaper nok den gangen til å takle dette. Det, og noen andre årsaker, ble dessverre avgjørende for Santos del, og det resulterte i at han ble avlivet på våren 1998 uten at jeg visste det.
Han hadde nok ikke vært i live i dag uansett, for da ville han ha blitt 16 år til høsten, men han vil uansett alltid være gullgutten til mamma, det var det navnet han fikk pga fargen hans.
Møtte forresten kullbroren hans for noen år siden, det var noen som gikk tur forbi jobben som hadde han. En veldig spesiell følelse å se den hunden som var så lik min lille pelsdott, både i utseende og oppførsel.
