Jeg liker meg best alene på morgenen. Uansett om jeg skal på jobb eller ikke, så liker jeg å ha litt tid for meg selv. Og har jeg ikke den muligheten, gjør jeg allikevel min sedvanlige rutine og holder kjeft. Ikke fordi jeg er sur, men fordi jeg er trøtt og vil bare at dagen skal komme igang så jeg slipper å sovne igjen.
De dagene jeg jobber kveld eller på helgene, står jeg alltid opp ihvertfall en time før E våkner. Ikke at jeg går aktivt inn for det, men jeg våkner alltid av meg selv ihvertfall før kl 7, gjerne tidligere også. Og da får jeg litt tid i min egen stillhet mens jeg våkner foran pc’en, lager kaffe til E og te til meg og bare våkner. Nå høres det ut som E bråker veldig når han først er våken 🙂 Han gjør ikke det altså, men det er uansett en forskjell på å være stille alene og på å være stille i tosomhet.
Når jeg jobber tidlig, er jeg jo alene det kvarteret fra jeg står opp og til jeg drar, så den er jo grei. Men hvis E av en eller annen grunn skal være med til by’n, føler jeg at jeg kanskje virker morgengretten, siden jeg sjeldent sier noe, bortsett fra beskjeder som må gis eller spørsmål som trenger svar. Men jeg mener jo selv at jeg ikke er sur, jeg bare prøver å våkne.
Hva mener dere, gjør dette meg morgengretten?