Leste denne artikkelen i Dagbladet i går:
Den usynlige – magasinet
Det er først og fremst utrolig bra journalistikk, velskrevet og ordene får ihvertfall meg til å føle at journalisten blir glad over å finne ut mer om Jan Erik Fosshaug, at han blir skuffet over blindspor og at han virkelig har en genuin interesse for denne saken.
Men det som gjør vondt, er at mennesker i et av verdens rikeste land skal være nødt til å leve slik, til å dø slik. Det er ingen unnskyldning at han var innesluttet og ville være selvhjulpen, vi skal alle ha noen rundt oss som bryr seg nok til å få beskjed når man går bort. Jeg tenkte mye på dette når jeg var singel, men jeg visste at jeg hadde og alltid vil ha venner rundt meg som i så fall ville stille opp for ei gammal sær dame, og det vil de også gjøre selv om jeg ikke er alene lenger. Men allikevel er det mange av våre eldre som lever alene, som sjelden har kontakt med andre enn de de møter ved postkassa eller i butikken, og som kan risikere å bli liggende lenge hvis de blir syke eller dør. Rett og slett skammelig at det kan være sånn i Norge i 2010!!!
Oppdatering kl. 1800:
Dagbladet har hatt nettmøte med journalisten som har skrevet dette stykket i dag. Jeg måtte jo sende en takk til han 🙂
