I dag ville pappa’n min fyllt 77 år hvis han hadde fått leve. Snodig å tenke på, for i mitt hode vil han alltid være i slutten av 40-årene, siden han døde bare 2 1/2 mnd etter at han fylte 50. Nå er det lenge siden jeg har sett broren hans, men det er egentlig det eneste referansepunktet jeg har til hvordan pappa ville sett ut i dag.
Siden jeg bare var 9 år når han døde, er det ikke så mange minner jeg har igjen av han, men de minnene jeg har, er gull verdt for meg. Pappa var en snill og tålmodig mann som alltid stilte opp, han var en handyman og han var helt fra barnsben av interessert i sport. Hver vinter gikk han og jeg på ski nesten hver eneste helg, enten i Nordmarka eller i lysløypa like ved der vi bodde. Eller så sto vi på skøyter på den islagte friidrettsstadionen rett ved blokka vår. Og valgte vi å være hjemme, sto alltid sporten på på tv’n. Lurer på om jeg hadde fått han med ut på geocaching hvis helsa hans hadde vært bra nok? 🙂 Vet faktisk ikke hvor glad han var i duppeditter.
Pappa drev aktivt med bedriftsbueskyting, han var med på å starte opp bueskyttergruppa på SAS Fornebu, hvor jeg også trente et års tid litt etter at han døde. Og mamma og pappa traff hverandre i bedriftsbadmingtongruppa samme sted.
Det hadde uansett vært godt å ha han her, men etter snart 27 år uten han, har man jo blitt vant til livet uten. Jeg er uansett veldig takknemlig for at jeg var såpass stor når han døde at jeg fremdeles husker han!
Gratulerer med dagen, englepappa’n min! Savner deg masse, og er fremdeles veldig glad i deg!
Vet ikke når bildet er tatt, men det er ihvertfall fra et bueskytterstevne, antagelig tidlig 70-tall. Kan også sees i denne mappen.
