Jeg er ikke født med tålmodighet, men jeg har med årene lært meg å utvise tålmodighet i enkelte situasjoner, ikke minst på jobb. Jeg lar ikke kundene kjøre på med livshistorien sin, sånt har vi ikke tid til å høre på, men jeg er høflig, hører på de, gir de svar på spørsmålene sine og løser så godt det lar seg gjøre problemene de har. Noen ganger er svarene eller løsningene vi gir selvsagt ikke godt nok for kunden, men sånn vil det alltid være så lenge man har retningslinjer å forholde seg til.
Men! Selv om en kunde er aldri så sint og føler seg urettferdig behandlet, så har de ikke rett til å si absolutt hva de vil til oss, og i dag mistet jeg totalt tålmodigheten. Pga taushetsplikten skal jeg ikke gjengi samtalen her, men på en generell basis si at når en kunde blir sur og kjefter meg huden full fordi vi er dumme nok til å sende en betalingspåminnelse, og kunden ikke har betalt en eneste faktura i tide, ja da har jeg rett til å si at jeg ikke er interessert i å høre på at kunden kaller meg stygge ord og ber meg lære jobben min på nytt.
Jeg har en engels tålmodighet når det er en saklig diskusjon, men ikke når det kommer til personlig drittkasting!