I dag hadde jeg planlagt å komme med et kjempepositivt innlegg. Jeg skulle fortelle om tanna mi som nå oppfører seg mye bedre, takk og pris! Og jeg skulle fortelle at jeg har vært på besøk hos T og T og hilst på deres 2 uker gamle sønn M, og ikke minst hilst på deres herlige firbente C. Og ja, det har vært kjempedeilig at tanna ikke har vært like øm! Og jeg hadde det utrolig koselig hos T og T, både med å kose masse med C, men også å hilse på dette bittelille nurket som bare ligger og skjærer babygrimaser og er god og…ja, han er rett og slett baby!

Men…mens jeg var på besøk hos de, sendte min kjære meg en sms med beskjed om at det ikke var liv i vannpumpa (vi har eget brønnvann). Nemlig. Så da var det bare for meg å stikke innom Biltema og kjøpe vifte i håp om at det har kommet en ispropp inn i et rør. Men med min sedvanlige “flaks”, er det pumpa som har tatt kvelden. Snakket med han jeg kjøpte huset av, og pumpa ble installert i 1981, så den har nok gjort sitt, der den befinner seg 50 meter nede i bakken. Har nå fått hentet en haug med vann hos R (takk og pris for gode venner!), mamma kommer opp med mer vann i morgen, så vi har ihvertfall til det nødvendigste. Men et vannklosett er nå engang et vannklosett, så det byr jo på sine utfordringer. Klesvask er bare å glemme. Oppvask får bare dreie seg om det mest nødvendige. Og hvis det ikke ordner seg med varme der nede, så vet antagelig bare gudene enn så lenge hvor mye det vil koste å tine bakken nok til å få gravd, få opp pumpa og få byttet eller reparert den. Ja, jeg vet jeg er negativ nå, men i mitt hode kan jeg nå bare glemme å få reparert tennene mine, og bryllupet henger også i en tynn tråd. Herregud så lei jeg er…