Opprinnelig skulle dagens innlegg handle om mer vann. For en tid tilbake skrev jeg av vannet piplet opp av sluket i oppvaskmaskinen, og vi håpet jo at det var en hikke. Men når vi for første gang på 3 uker i går satt igang oppvaskmaskinen igjen, virket det som alt hadde gått bra når den var ferdig. Men en halvtimes tid senere var det 10 liter vann utover gulvet og 10 liter vann i bunnen av maskinen. Det vi nå håper, er at det var tett i røret og at dagens omgang med plumbo har løst problemet. Det får vi se neste gang vi setter igang maskinen, og som vanlig kan jeg ikke annet enn å håpe og krysse alt av fingrer, armer, bein og øyne, for jeg er altså så drittlei vann.
Men når jeg kom på jobb i morges ventet det en mail på meg hvor en kunde hadde ringt inn i går ettermiddag og fortalt til kundebehandleren han da snakket med at han synes jeg hadde vært så koselig når jeg hadde snakket med han og prøvd å hjelpe han tidligere, og at problemet nå da var løst. Og teamlederen min skrøt da også av meg. Jeg ble totalt satt ut, rødmet i en halvtime og felte også en bitteliten tåre, for det er så sjelden man får sånne tilbakemeldinger fra kunder at det virkelig setter spor blant all kjeften man ellers får. Så da tenkte jeg jo at dagens blogginnlegg måtte handle om det istedenfor.
Så da sitter jeg her og lurer på hvilken av disse to hendelsene jeg skal skrive om? Eller…ups…jeg har jo allerede skrevet om begge gitt 🙂
