Når jeg forteller alt som har skjedd de siste ukene, har jeg en følelse av at folk ikke helt tror på meg. Det gjelder selvsagt ikke de nærmeste, men bekjente og arbeidskollegaer og sånt. Og jeg kan jo egentlig forstå at de ikke helt tror på meg, når jeg begynner å ramse opp selv:
Mister vannet.
Vannlekkasje gjennom taket inn på kontoret
Får tilbake vannet, men det er ubrukelig i 10 dager.
Vann opp gjennom sluket i oppvaskmaskinen.
Liten vannlekkasje gjennom taket inn i yttergangen.
Total oversvømmelse på hytta.
Det virker jo egentlig for utrolig til å være sant at så mye skal skje på 4 uker, men jeg har alt sammen i hodet hver eneste dag, så jeg vet at det er sant. Og ikke hadde jeg fått noe utbytte av å finne på alt dette heller. Men konklusjonen jeg har dratt av dette er at jeg ikke er spesielt glad i vann ihvertfall 🙂
Du har så rett, så rett, Unge herr Toft. Jeg er glad jeg har vann på de rette stedene, og jeg er glad for å ha det vannet tilgjengelig når jeg trenger det, men utover det har vannet og jeg fått et rimelig anstrengt forhold. *klemmer tilbake, vennen*
Det har du egentlig aldri vært vennen min. Men nå har vel vannet vært så slemt med deg at jeg skjønner at gleden over vann er forminsket til under minimalt da *klemmer*