Nå er det over halvannet år siden vi måtte ta farvel med min kjære Arkas. Savnet er fremdeles vanvittig stort, men det gjør ikke like vondt lenger, ihvertfall ikke hver dag. Det som gjør at den vonde, triste følelsen kommer tilbake, er når jeg kommer over ting som minner meg om han, ting jeg ikke har sett på en stund. Sånn som når vi var utom hytta etter vannlekkasjen og skulle rydde og pakke, da kom jeg over to av lekene hans som jeg ikke har sett på lenge. De ble tatt med hjem, og ligger nå der hvor han hadde plassen sin. Jeg har også mange hundemennesker rundt meg, både i virkeligheten og på nett, og det gjør også sitt til at jeg tenker mye på han.
Og så har vi sånn som i dag. Vi har en trapp fra gårdsplassen og opp til verandaen. I utgangspunktet en fin trapp, men den begynner å bli litt sliten:
Den første vinteren Arkas og jeg bodde her, kom det relativt mye snø. Arkas elsket snø, og var helt i hundre når jeg måkte snø, for da kunne han hoppe i snøen på leting etter den snøen jeg nettopp kastet fra meg. Å finne snø i snø er intet problem skal vite 🙂 Arkas elsket også pinner i alle former og fasonger, og vedboden var vel himmelriket på jord for han. Han hadde vel til enhver tid 5-6 vedkubber liggende rundt på strategiske steder i hagen, slik at han alltid hadde en innen rekkevidde. Men når det kom så store mengder med snø, var det ikke alltid like lett å finne de.
Akkurat denne dagen jeg skal tilbake til nå, var jeg ute og måkte snø, og Arkas sto i langlina og koste seg. Mens jeg måkte, kom det en pinne til syne, og han var ikke sen med å prøve å få tak i den. Men han slet noe veldig med å få den opp av snøen, gutten brukte det han hadde av krefter, men ingenting skjedde. Jeg tenkte at pinnen sikkert hadde frosset fast i bakken, og lot han holde på. Men etterhvert skjønte jeg jo hva problemet var…han prøvde jo å få tak i “pinnene” som trappa er laget av 🙂
Samtidig som jeg knakk totalt sammen i latterkrampe over det festlige synet, syntes jeg jo synd på han også, der han slet seg halvt ihjel over noe han aldri ville få utbytte av. Kjenner jeg meg selv rett, gikk jeg nok rett i vedboden og hentet en kubbe til han 🙂
Dette bildet er selvsagt tatt ved en annen anledning (det er jo gress her, ikke snø), men det var det eneste pinnebildet jeg fant.
Dutten til mamma det ja 🙂
Hei Jorun! Tusen takk for koselig kommentar, og at du deler Trixie med oss. Jeg har fulgt deg lenge nok på Twitter til å få med meg de siste dagene hennes, og jeg gråt med deg. Jeg vet godt hva du går gjennom nå, og det er fryktelig tungt. Men som du sier, minnene er gode å ha, selv om de i perioder kan være veldig såre.
Hei! <br/>Så “fint” å lese om hundesavnet ditt! Eller ordet “fint” er vel ikke helt riktig i denne sammenheng. Jeg satt her og scannet gamle bilder av min Trixie Hund som døde for 10 dager siden. Og forberedte en blogg om minner og savn som du nettopp gjorde. Det er det som er, nå som hvitveisen kommer tenker jeg på min hund som likte så godt blomster og slik kommer det minner et eller et… Men det er jo godt med gode minner! <br/>
Det savnet er faktisk todelt: jeg savner Arkas og jeg savner å ha hund i huset. Så jeg håper at vi klarer å samle sammen pengene for å få kjøpt hund neste år 🙂
De gangene det dukker opp ting som gjør at man minnes, er det en vemodig følelse som kommer; litt glad-følelse fordi det var en artig eller koselig situasjon, litt trist-følelse fordi han ikke er her lenger.
Sånn er det for oss hundemennesker, MP, vi må lære oss å leve med savn når vi ønsker å fylle livet vårt med vakre, pelskledde skapninger 🙂
Jeg har absolutt ikke noe problem med å skjønne at du savner hund.
Personlig hadde jeg ikke overlevd uten. Nå har jeg heldigvis vært så heldig at det fylles på etterhvert som mammas elsklinger måtte reise til de evige jaktmarker.
Heldigvis dempes savnet litt med tiden, men så kommer man over ting eller situasjoner som vekker minner. Ikke alltid like morsomt, men må vel prøve å ta vare på de gode tingene.
Forhåpentligvis blir det ikke så alt for lenge til det dukker om en liten elskelig sak hos deg også 🙂