Pilaris - blog

I 1994 fikk jeg min første hund. Jeg hadde null peil på hund på forhånd, bortsett fra at jeg hadde ønsket meg en langhåret Schäfer i mange år, men det ble en blandingshund, Finsk Spets og Grå Elghund:
Han fikk navnet Santo, og var en vakker liten bylt som var glad i pinnene sine 🙂 Kose var han også veldig glad i, men bare når han faktisk ville selv. Ville han ikke, gikk han sin vei, så han var grei på den måten. Nesten litt som en katt.
Alle bildene i dette innlegget er scannet, derfor dårlig kvalitet, men bildet over her av han og meg er bare helt nydelig, og jeg har det forstørret på veggen i gangen.

Santo ble med årene en skikkelig sjarmør, som dere kan se av det neste bildet, hvor han har pyntet seg i anledning “mormor”s bursdag 🙂
Det mest slitsomme trekket ved Santo (utrolig slitsomme!), var at han var glad i sin egen stemme. Både Finsk Spets og Elghund bruker bjeffing aktivt i jakten, og selv om Santo aldri fikk jaktet, mistet han ikke stemmen av den grunn. Flere naboer både der vi bodde og på hytta sa i flere år etter at han ble avlivet at de husket bjeffingen hans med gru, den skar gjennom marg og bein.

Men var det snakk om godbiter, kunne han fint lære seg noen triks, og “sitte bamse” var en av de:
Han var uten tvil en vakker hund med en utrolig sterk psyke, og jeg hadde ikke kunnskaper nok den gangen til å takle dette. Det, og noen andre årsaker, ble dessverre avgjørende for Santos del, og det resulterte i at han ble avlivet på våren 1998 uten at jeg visste det.
Han hadde nok ikke vært i live i dag uansett, for da ville han ha blitt 16 år til høsten, men han vil uansett alltid være gullgutten til mamma, det var det navnet han fikk pga fargen hans.

Møtte forresten kullbroren hans for noen år siden, det var noen som gikk tur forbi jobben som hadde han. En veldig spesiell følelse å se den hunden som var så lik min lille pelsdott, både i utseende og oppførsel.

Beklager lite blogging så langt i dag, men nettet har vært like ustabilt som vestlandsværet. Sto opp kl 0615, da var det null nettilgang, så jeg tilbragte flere timer i sofaen mens jeg så på repriser på Animal Planet. Nettet var tilbake litt rundt 11-tiden, men ramlet fort ned igjen.

Ble ikke noe popcorn på meg i går kveld, var altfor mett etter hjemmelaget pizza. Men det ble en kveld i sofaen med Farmen, selv om jeg kjenner at jeg er bittelitt lei av intriger, lyving og grining. Får se om de holder det de lover med hevn nå vel.

Ikke noe spesielle planer i dag heller egentlig, bortsett fra å kjøre hjem D og å stikke oppom mamma. Hun har vasket noe klær for oss, og så har hun vært på Svinesund og handlet litt for oss. Snille mammaen min!!!

Husk avstemmingen min, den finner du her 🙂

I en periode i fjor hadde jeg en konto (eller profil eller hva det nå heter) på Twitter. En stund var det moro å følge med på hva de store stjernene skrev, men når det stort sett bare dreide seg om at følgerne skulle støtte ditt eller datt eller var linker til uinteressante bilder, var det ikke moro lenger. I tillegg var det ytterst få av mennesker jeg kjenner der inne (ihvertfall fant jeg veldig få), så det ble rett og slett bare kjedelig.

Nå hører jeg at fler og fler bruker Twitter, og jeg kjenner at nysgjerrigheten i meg sier at jeg går glipp av noe ved å ikke være der. I tillegg ser jeg jo at det kan være en viss nytteverdi å være der med tanke på bloggen min, kanskje jeg får fler lesere? For det skal ikke stikkes under en stol at selv om bloggen er et sted hvor jeg kan få ut litt frustrasjon eller få lagret minner for min egen del, så er hovedårsaken til bloggingen min leserne mine. Det gir meg så ufattelig mye inspirasjon å vite at det jevnt og trutt stort sett er 20 stykker innom her hver eneste dag, noen dager også fler, og selv om tallet ikke er høyt sammenlignet med de store bloggerne, så har antallet lesere hos meg økt veldig på få måneder, og det gjør meg så glad! Tusen takk, det er dere som gjør at jeg er her!

Men tilbake til poenget: jeg vil veldig veldig gjerne at dere skriver en kommentar på dette innlegget om jeg skal lage en profil/konto på Twitter for hjemmesiden min. Et enkelt ja eller nei er mer enn nok 🙂

I dag har vært en skikkelig bedagelig dag. Har fått gjort unna 3 maskiner med vask, heldigvis kom ikke vannet opp noe sted og klærne og alt annet ble rent og pent. Utover det har jeg vært litt smårastløs, ikke helt funnet roen hverken foran tv’n eller pc’en. Men det har vært skikkelig sløvings uansett, og nå har vi nettopp kost oss med hjemmelaget pizza.

Det eneste jeg har hatt lyst til å gjøre i dag, som jeg ikke får gjort, er å sitte ute litt i sola som til slutt dukket opp. Det er så flatt her at det stort sett alltid blåser bittelitt, og sola varmer ikke nok ennå til at det da blir noe koselig å sitte ute.

Planene for kvelden er ikke store, det eneste på tapeten er å se Farmen. Og antagelig bøtte i seg en pose nypoppet popcorn 🙂

Det raser fra taket! Det er jo egentlig en god ting, men jeg kjenner jeg er stressa for at det skal komme ned takstein i samme slengen, eller at snøen og isen skal trekke ned mellom taksteinen. Jeg har egentlig litt lyst til å krabbe opp feiestigen på taket og spa ned den lille resten av snø som ligger der, men vet ikke helt om høydeskrekken er enig med meg.

Nå har jeg også satt igang første vaskemaskinen på 4 uker. Har lagt i håndklær og gardiner så det ikke er noen krise hvis noe går galt, men siden det kommer vann opp av sluket i oppvaskmaskinen når vi bruker den, forventer vi nesten at det skal komme vann opp i badekaret i 2. etg når vi nå bruker vaskemaskinen i kjelleren 😉 Litt galgenhumor må man ha i slike tider 😉

Men det er utrolig deilig å se hvor mye snø som har forsvunnet ute de siste dagene! Tittet etter krokusen under granbaret ved rosene i sta, men jeg så ikke noe til de ennå.

Opprinnelig skulle dagens innlegg handle om mer vann. For en tid tilbake skrev jeg av vannet piplet opp av sluket i oppvaskmaskinen, og vi håpet jo at det var en hikke. Men når vi for første gang på 3 uker i går satt igang oppvaskmaskinen igjen, virket det som alt hadde gått bra når den var ferdig. Men en halvtimes tid senere var det 10 liter vann utover gulvet og 10 liter vann i bunnen av maskinen. Det vi nå håper, er at det var tett i røret og at dagens omgang med plumbo har løst problemet. Det får vi se neste gang vi setter igang maskinen, og som vanlig kan jeg ikke annet enn å håpe og krysse alt av fingrer, armer, bein og øyne, for jeg er altså så drittlei vann.

Men når jeg kom på jobb i morges ventet det en mail på meg hvor en kunde hadde ringt inn i går ettermiddag og fortalt til kundebehandleren han da snakket med at han synes jeg hadde vært så koselig når jeg hadde snakket med han og prøvd å hjelpe han tidligere, og at problemet nå da var løst. Og teamlederen min skrøt da også av meg. Jeg ble totalt satt ut, rødmet i en halvtime og felte også en bitteliten tåre, for det er så sjelden man får sånne tilbakemeldinger fra kunder at det virkelig setter spor blant all kjeften man ellers får. Så da tenkte jeg jo at dagens blogginnlegg måtte handle om det istedenfor.

Så da sitter jeg her og lurer på hvilken av disse to hendelsene jeg skal skrive om? Eller…ups…jeg har jo allerede skrevet om begge gitt 🙂

På tide med et nytt boktips til dere der ute som er lesehester 🙂

I dag er det boka Er du der ute? av Marian Keyes, og dette er i kategorien easy reading/feelgood. Den handler om ei jente som bor i New York, men som er hjemme hos foreldrene sine i Dublin, Irland etter å ha vært utsatt for en ulykke. Hun prøver så godt hun kan å restituere seg, men savner ektemannen sin i New York så veldig at hun reiser tilbake dit. Men hjemkomsten blir ikke helt som hun forventer.
En gripende, morsom og hjertevarm historie som virkelig fenget meg!

Noen som har lest den?

Mamma fyller 70 år om et par uker. Vi har kjøpt gave til henne fra E, D og meg, men jeg har også lyst til å gi henne noe bare fra meg. Har egentlig hatt dette planlagt i mange måneder, men vannkatastrofen de siste ukene har gjort at budsjettet mitt har krympet til det minimale, så jeg måtte bare finne på noe nytt.
I forrige uke ga jeg henne beskjed om å velge mellom pynt eller næring, og gi meg beskjed om hva valget ble denne uken. Hørte ikke noe fra henne, så jeg spurte henne i går, og svaret var at hun bare ville ha cd’en til Susan Boyle 🙂 Ikke aktuelt var mitt svar, det får hun ønske seg av noen andre. Og så lenge hun ikke ville velge, sa jeg ifra at jeg velger for henne.
Så i dag fikk jeg tatt den nødvendige telefonen og gjort de nødvendige avtalene på jobb, så jeg ringte henne og ba henne holde av en times tid til meg mandag 29. mars, jeg henter henne ca kl. 1545. Hva det er får hun selvsagt ikke greie på før vi er der, jeg bare håper hun blir glad 🙂
Hva ville dere ha gjort for å overraske mammaen eller pappaen deres?

Jeg hater å dusje. Synes det er utrolig kjedelig, men jeg skjønner jo absolutt nytteverdien av det 🙂 Badet mitt er i tillegg grusomt stygt, og det hjelper jo ikke på lysten til å tilbringe tid der inne. Gul vask, gult badekar, gamle marmorerte grønn-hvite plater og gammel gul tapet. Et falleferdig skap. Nei, det er elendige greier.
Men i dag har jeg fått tatt den første dusjen på mitt eget bad på 3 uker, og det var en sann fornøyelse! Ikke misforstå, det har vært deilig å låne dusjer hos både mamma, C og S, og jeg må jo innrømme at når man ikke kan dusje når man vil, er det godt når man først kommer seg i dusjen, men det er noe med det å være på sitt eget bad og ha sine egne ting rundt seg.
Så nå friskmelder vi vannet her i huset! 🙂

Min kjære har det han omtaler som bullshitfilter, det vil si at han uten problemer klarer å ikke høre støy. Jeg lurer på hvor jeg kan få kjøpt et sånt filter! Eller om det er alderen min som har begynt å gjøre seg gjeldende. For jeg merker stadig oftere at jeg blir forstyrret av støy.
Hjemme kan det være at jeg ikke klarer å konsentrere meg om å følge med på noe, når det er støy i nærheten. Det kan være at jeg ser på tv, og så blir jeg forstyrret når noen går rundt i 2. etg. Eller hvis noen prater i tlf, da klarer jeg ikke å høre det som foregår på tv’n.
Men det er på jobb dette gjør seg mest gjeldende, og da gjerne etter at jeg har vært på jobb halve skiftet. Det som før var normal prating rundt meg blir da uoverkommelig støy som gjør at jeg ikke hører hva kunden sier, og jeg kjenner at jeg blir grinete av det og dermed må konsentrere meg mer om å være høflig og hyggelig. Det føles som om støyen kryper inn mellom ørene mine og headsettet og ligger der som evig fossefallbrusing.
Noen fler som har det sånn? Kan det virkelig være alderen? 🙁